matilderiise

For ca. en ukes tid siden ringte mamma og fortalte at lillesøsteren min lå hjemme og spydde. Jaha, tenke jeg.. Dagen etter var det lillebror. Så mamma. Og selvfølgelig: meg også!
Planene i helgen var å være litt i Tønsberg, men da jeg på skolen på fredag oppdaget at spyet kom opp, ble planen endret. MEN! Det visste seg at han jeg skulle bo hos i helgen OGSÅ hadde begynt å spy! Så hele fredag og halv lørdag ble jeg og han liggende i hver vår sofa og spy.. Koselig..
Når man er syk er det ikke veldig mye annet å gjøre enn å bare la det komme. Tradisjonen er tørre kjeks og død cola, istedet for en deilig kylling som egentlig stod å ventet på meg!

Nå har visst besevenninna mi også begynt å spy fordi hun skal ha drukket av colaen min..

Too bad, Heidi!





Andre som har blitt syke?

Helt siden Jake Long dukket opp, har Jacob Riise forsvunnet TOTALT! Han er rett og slett bare borte. 

 

Min storebror var faktisk en av de beste storebrødrene man kan tenke seg. Hver jul, bursdag og andre heldige anledninger mottok han Star Wars lego som han gjerne delte med lillesøster. Vi hadde en av disse legoplatene som var designet som en vei, så vi pleide å bygge små boliger rundt veien og en park med kiosk helt i enden. Jeg var aldri en stor fan av massedreping når jeg var liten, så jeg var alltid kjapp med å okkupere Luke Skywalker og Darth Vader og ga dem det koselige familielivet de aldri opplevde i Star Wars filmene. Jacob pleide som regel å fokusere mer på krigen som skulle drepe nesten alle (bortsett fra mine, som han var så snill og skånte) og ødelegge alle boligene.

 

Han var også en stor fan av McGyver som liten. Og aldri glemmer jeg da han hadde med seg kameraten Truls hjem i tredje klasse, og vi gjemte oss bak garasjeplassen for å lage bål av aviser Jacob hadde kjøpt på butikken og fyrstikker vi stjal fra pappa. Vi ble alle tre pissredde da en eldre mann kom gående og kjeftet på oss.

 

Også var det disse naboguttene, Christoffer og Joachim, som vi alltid lekte med. Siden Christoffer var i Jacobs klasse og jeg i Joachims, pleide vi alltid å dele inn i lag basert på alder. Utrolig nok tapte jeg og Joachim da hver gang.. Men det var like gøy hver gang (med unntak av de gangene Joachim begynte å gråte) å sloss med pinnepistoler eller snøballer.

 

Men nå til hvorfor innlegget mitt kan ha starter en smule aggressivt: jeg savner storebroren min!

 

De fleste storebrødre passer på lillesøsteren sin, men Jacob hadde ikke kommet meg til utsetning om jeg hang fra en bro og holdt på å dø. Han hadde gitt meg et nonchalant blikk og sagt ?nice?. Det eneste som jeg kan trøste meg med er at jeg ikke er den eneste som føler sånn. Jacob har en annen lillesøster som også savner storebroren sin en del. Han har verken flytta ut av landet eller dødd, likevel savner vi han som om han skulle vært det. Det er masse jeg gjerne skulle delt med han og fortalt han. Men jeg tør ikke, fordi jeg er redd for at han ikke bryr seg, og det ville såret meg enda mer enn det jeg vil si til han. Jeg er redd for at han skal avise meg. Det virker noen ganger som om han har mangel på egenskapen ?sympati?.

 

Jeg skal ikke legge skjul på hvor såret og sint jeg er. Jeg syntes det er leit og nesten miste storebroren min.  Jeg håper han leser dette, og får det inn.

 

 

Jeg savner storebroren min, jeg.

Forrige fredag var jeg på jobben til Linn. Linn skal bli verdens beste fotograf, og hun skulle øve seg litt - med meg som prøvekanin! Bildene ble dødsbra!



Hva syntes dere?

I går hadde jeg en kjempe nice dag med bestevennen min (og ektemannen min om vi skal stole på alt facebook sier, og det gjør vi vel alltid?) nemlig Simen Ekornåsvåg.
Først møtte jeg han og Kristian Marino på Pizza Vera der vi spiste dritkvalme hamburgere som egentlig smaker kjempe godt, men ser ekle ut. Lars Petter kom alt for seint, men jævelen klarte å presse penger ut av meg til å kjøpe seg cola og bolla.
Kristian stakk litt etterpå da kjærsten hans kom (de skulle hjem til Kristian og ingen andre kunne være med.. Bangbang?)
Da gikk ihvertfall jeg, Simen og Lars Petter hjem til meg for å se TV.

Det kunne vært ganske koselig, om ikke det var for at Simen (den lille teasern) skulle kile ihjel Lars Petter, og Lars Petter skulle på død og liv ta igjen. Noen gutter vokser kanskje aldri...?

Igår var jeg på nippet til å gi opp håpet for fest, etter mange timer tilbrakt på facebook på leting etter en. Så jeg og Vilde Emilie Brekke ble enige om at vi rett og slett bare skulle leie en film på Pizza Vera og slappe av hjemme hos henne. Sekundet før jeg gikk ut døra, ringte hun å fortalte at hun endelig hadde funnet et sted vi kunne dra - nemlig til hennes fetter Mats Georg!
Så vi kastet oss på neste buss til Kaldnes og ankom våte og slitne. Lite kleint var det å gå inn døra å hilse på storebror, som selvfølgelig var overlykkelig å bruke en lørdag på å feste med lillesøster!

Jeg og Vilde var ikke treige på å åpne to Sommersby og blande dem med litt Mickey Finn får og få opp humøret! Siden de andre som var der bare var 91 gutter som vi ikke kjente så altfor godt, kapret vi heller en sofa hvor vi satt og pratet "jenteprat" - dvs. prat om alt mellom himmel og jord!


Vi ble blant annet vitner til en dødsbra drikkelek som jeg må prøve en gang: to og to på hvert lag over et pingpong bord med ca. 6-7 kopper øl på hver siden. Poenget var å treffe de andres kopper. Den som fikk en pingpongball i koppen sin måtte styrte hele skiten.

Jeg ble også megadissa av et par gutter fra "Dragspelet" fordi jeg åpna kjeften og sa jeg likte "RealityKings". Så nå, ved hjelp av gruppepress fra store skumle 91-gutter er jeg fan av "Dragspelet" istedet!



Senere på kvelden ble jeg og Vilde henta av taxi og kjørt hjem til henne, hvor vi lå i senga og prata helt til vi sovna. I dag tidlig våknet jeg med en megahodepine og veldig mye anger.



Vilde med "Dragspelet"-genser



 See yah later, alligator!

Nå er det offisielt! Karoline Nilssen, Charlotte Weber og jeg skal til Stockholm torsdag 10. desember på juleshopping i storbyen! Planen er å shoppe masse, spille inn sanger, lage vårt eget "private" moteshow og kose oss i hundre!  Faren til Karoline bestilte nylig flybiletter til oss, så nå er det bare å vente, pakke bagen og fly til Stockholm, jenter!

Det finnes sikkert en million grunner til å elske Stockholm. Den viktigste er nok shoppingmulighetene! Det ligger faktisk fire Hennes og Mauritz-butikker med ett minutt gå avstand mellom hver av de! Tre Indiska-butikker med fem minutters avstand! Samt en trillion trilliard dødsfete butikker! Hundrelappene forsvinner en etter en når du går nedover Drottningatan. Eller kanskje du stikker inn til Högtorget?

Også må man jo ta seg en tur til enden av Drottninggatan, forbi rådhuset og slottet, og så inntil Gamla Stan! Der dufter det lukten av nylagd kakao og vafler! Etter det er det nesten oppligatorisk å titte litt på slottet, før man trasket langs havnen. Kanskje en tur innom Djurgården om man ønsker? Selv om Djurgården ikke har så mye morsomt i seg på  vinteren.

I Stockholm skal vi desverre ikke bo på et megadyrt femstjerners hotell i sentrum. Men hos far på Lidingö i kjelleren. (Som selvfølgelig er mye bedre, itilfelle pappa leser dette!). Men fordelen der er at paps har masse kult film og inspillingsutstyr, som jeg tenker at jeg og jentene skal få lov til å leke oss litt med, når vi kommer fra storshopping!

Hørte jeg noen si Haute Couture?



Dette blir bra! Gleder meg sinnsykt! :D

Verden i dag lever av den verste, mest skadelige psykiske sykdommen som finnes. Og jeg snakker ikke om depresjon eller paranoia - selv om også disse er meget skadelige psykiske sykdommer, men presentasjonsangst. For tiden handler det alltid om å framstilles bra og jeg fant ut at nesten alt man gjør er en form for presentasjon.
Sminking på morningen, middag hos svigerforeldre, foredrag for klassen. Alle er presentasjoner, og jeg vil tro at man til tider har presentasjonsagnst.

Presentasjonsagnst er en ganske usynlig, men alvorlig psykisk sykdom, som sikkert langt over halve befolkningen lider av. De har ikke vært veldig mye forskning på denne sykdommen, siden flere leger mener at dette er bare en del av naturens og menneskenes balanse i livet.

Jeg understreker at de mener, ikke vet.

Jeg vil tro at omtrent halve morningen har en del presentasjonsagnst i seg. Sminke, tannpuss, klær og parfyme. "Jeg må se bra ut, jeg må se bra ut."
Jeg tviler på at jeg er den eneste som skifter klær minst tre ganger før bussen går?

Selv lider jeg voldsomt av denne psyken. Jeg er faktisk så ille for tiden at jeg nylig lånte en bok på nesten 350 sider bare for å imponere faren til en random gutt jeg nylig har blitt kjent bare, om jeg noen gang vil havne rundt middagsbordet med han. Boken er langt fra min favorittsjanger, da jeg leser mest krim, og jeg skjønner omtrent ikke halvparten av boka hittill. Likevel leser jeg den like flittig som om det skulle vært en Jan Melhum-bok.
Sååå...

Lider jeg av den voldsomme sykdommen presentasjonsangst, eller er jeg bare desperat?

Igår hadde jeg en koselig, men stressa dag. Etter skolen tok jeg med lillesøster Sara på cafe for å drikke latte og kakao, for å prate om bier og blomster (eller kanskje mer for å høre på henne prate om bier og blomster?).

 Ikke lenge etter skulle jeg møte Camilla Grønlie utenfor Kulturhuset for å dra på konster for Blue Chair.
Selvfølig dro jeg, så dum som jeg var, til OSEBERG Kulturhus og ikke NØTTERØY Kulturhus. Selv syntes jeg ikke at det er så rart, for hver gang jeg hører "Kulturhuset" så tenker jeg alltid på det i Tønsberg. Anyways, jeg står ihvertfall utenfor Oseberg kulturhus, litt seint ute, og ringer Camilla for å høre hvor i helvete de befinner seg?! Vel, de var på Nøtterøy Kulturhus. Der jeg ikke var. Så jeg rusha opp til VKT og kastet meg på første buss til Borgheim.

Femtem minutter forsinket klarte jeg faktisk å kommer meg inn. Men det var hjemveien som var det virkelige problemet. Pågrunn av teite busstider til Føynland og dårlit timing av meg, satt jeg på Borgheim og ventet i en halv time på bussen!

Men når jeg satt der på busstoppet, under den mørke himmelen pakket inn i høyhalset genser og votter for beskyttelse mot vinterkulden, kom jeg til å tenke på noe. Hvor mange venner, alt i alt, har jeg som hadde sluppet absolutt alt de har i hendene, for å komme meg til utsetning? Jeg kom på fem.
Deretter tenkte jeg på hvor stor mengde de hadde sluppet for å komme meg til utsetning, uansett situsajon. Da kom jeg plutselig ikke på så mange likevel.

Så hadde du sluppet alt du har i hendene, uansett mengde, for å hjelpe en venn i nød, uansett situasjon? Og hvor mange venner har du, som hadde gjort akkurat det samme for deg?

Heidi Kristensen

Ikke bare dreit du deg ut foran mr. cute and adorable i dag og mistet mobilen din i toalettet, men på toppen av alt skjer det her (you know what I meen!). Må si at jeg føler virkelig med deg nå. Skjønner at ting er vanskelig og frustrerende for deg, og at ingenting er helt lett.

Når så mye (inkludert mobilen din) havner i dass, så er det ikke rart man blir litt smådeprimert og lei seg. Jeg forstår at du er veldig redd nå, men ikke glem det at hun faktisk stuper fra den 5 cm høye "høyden" og lander perfekt i vannet! Hun blir stadig sett i hagen om sommeren, og det er ikke sjeldent du er på middag hos henne. Så for meg virker hun som en ganske sprek, gammel dame. Og jeg vil understreke det at risikogruppen er for "svake og syke eldre mennesker". Ikke eldre som er spreke enn meg! Og hallo, sist gang jeg sjekka var jeg 16!
Så tro meg, det går nok helt sikkert bra. Det vet jeg. Jeg gir tross alt folk horoskoper som faktisk er helt sanne også (ja, de er nemlig det!).

Vet at det ikke er så lett nå, og at det surrer mange tanker rundt i hodet ditt, men husk at jeg alltid alltid er her for deg og at jeg er kjempe glad i deg. Glem aldri dette: at om du noen gang flytter til California, skal jeg stjele kredittkortet til Siri, kjøpe en flybillett, fly til California, finne deg, kappe alle kroppsdelene dine av, fly deg hjem og sy deg sammen igjen. For om du bare er to bein, to armer, en overkropp og et hode - så kan du ikke kjempe veldig mye imot.





Love you <3

I går drakk jeg hakket mer enn jeg ble enig med meg selv om å gjøre. Ingen bra ide. Jeg visste at jeg skulle blir henta kl. 12.00, så planen var å bare ha det gøy. Men det ble litt for mye gøy enn det som var meningen.

Etter man har drukket et viss antall drinker med alkohol, mister man plutselig kontrollen på hvor mange etterfølgere som egentlig kommer. Og før du vet ordet av: bamm! Du har driti på draget som man kaller det og det er ikke mange veier som fører bakover. Det er faktisk ingen. Jeg klarte å gå meg vil fra festen og til KIWI på Vestskogen! Og da jeg endelig kom frem, ble jeg nesten syklet på av en dum syklist!

Hoppet vi et par timer tilbake i tid, kommer vi til den gigantiske feilen min. Jeg sverger til alle slags guder som herjer på jorden: aldri mer skal alkohol fylle min munn! Jeg kan si til mitt forsvar at akkurat der og da virket det som en veldig smart og god ide. Det var som om ingenting annet egentlig betydde noen ting lenger. Planen var liksom bare å leve i nuet, og ta ting som det kom og deretter bare la det gå. What's done is done, tenke jeg da.

Men det var først i dag tidlig da bomben smalt og det å leve i nuet kanskje ikke var så smart likevel..?